|
Daniel Christopher Casey
Slettemoen
Født 9. november 1974 på Geilo,
lys og lang, helt naken, og helt uten ski på beina
Min innebandyhistorikk:
-Begynnelsen
Etter å ha vært aktiv
badmintonspiller i 5 år, ble det spilleavbrudd mens jeg var i militæret. Jeg
fant ut at jeg det ville være vanskelig å komme tilbake, og i bunn og grunn var
jeg egentilg ganske dårlig i badminton (det beste jeg klarte var en sisteplass i
NM og noen andreplasser i Vestlandsmesterskapet).
Andre idretter, som fotball, har
jeg aldri vært god i, så det ble til at jeg måtte finne på noe annet...
Det var en fin sommerdag i 1994.
Hadde nettopp flyttet for meg selv, dimmet fra militæret og var full av
pågangsmot. Barndomskompisen fra Steinerskolen, Robin Mortensen, spilte nå og da
turneringer i innebandy på liten bane. Selv hadde jeg spilt innebandy i hver
eneste gymtime fra jeg var 11 til 15 år, så det falt naturlig å bli med Robin.
Det gikk ikke så verst.
Robin og jeg gikk sammen om å
starte Steinerskolen Innebandyklubb. Spillerne var tidligere Steinerskoleelever.
Vi meldte oss på litenbaneserien i Vikinghallen. Det gikk dritt. Vi rykket ned i
2. divisjon på liten bane. Hovedsaklig var det vel Robins og min feil. Vi var
nok litt ego.
Men det gikk bedre etterhvert.
-Storbanespill
Sesongen etter hadde vi to lag. Nå
var det ikke bare Steinerbarn med heller. Jeg hadde skaffet treningstider og alt
var vel. Og så fant Bandykretsen, hvor jeg var styremedlem, ut at det skulle
startes storbaneserie sesongen 1996-97.
Tross en viss skepsis, ble Robin
med, og klarte til og med å overbevise lagene BIH og Bergen Spiders om å slå seg
sammen med oss under navnet Bergen Innebandyklubb, et navn vi mente kunne
appellere til alle.
Det gikk bra , BIBK stilte to lag
på stor bane allerede første sesongen.
Både Robin og jeg puttet mål jevnt
og trutt. Robin har riktignok alltid scoret flere enn meg - noe jeg tror er
fordi han er så sleip! Men fordi han dro til Søramerika spilte han bare halve
sesongen, dermed ble det en finfin åttendeplass på toppscorerlisten på meg, mens
Robin ikke kom med i toppen det året.
-Triumfene
Siden debuten på stor bane har det
gått slag i slag, fra den ene triumfen til den andre (statistikken finner du på
sidene her). Nye dommergrader, verv og bekjentskaper ble det også. I januar 1997
var jeg leder for Hordaland Bandykrets, da jeg fikk en telefon fra en
østlandsjente som skulle flytte til Bergen. Hun hadde spilt innebandy i ti år,
og var aktuell for kretslaget vårt. Selvfølgelig rekrutterte jeg henne til
Bergen innebandyklubb, og resten er historie. Vi giftet oss i juni 1999, og som
jeg sa i talen min den dagen: Det måtte jo bli en som forsto dette med
innebandyen...
-Vestlandsserien
Nornen debuterte i Vestlandsserien
98-99 sesongen. Her ble det lengre mellom triumfene, men det sportslige var bra.
vi endte på en 7. plass og slo alle lagene under oss på tabellen. Robin scoret
mange mål, men ikke jeg. Sesongen endte med stortap i de siste kampene, og jeg
begynte å bli lei. Lagmoralen var elendig og det var mye rot i klubben.
Etter en lang sesong i Nornen fant
jeg ut at det var på tide med forandringer på innebandybanen. Jeg hadde trukket
meg ut av alt som hadde med styre og stell. Jeg sto uten forpliktelser og uten
verv. Deilig!
-BSI
Øynene falt på BSI. Dette var
alltid hatlaget for meg, og fant ut at jeg måtte se hva det var med dette laget,
som nesten alltid kom seirende ut av kampene mot Nornen. Det ble overgang til
BSI. I begynnelsen undret jeg meg om det var mulig å spille seg inn på dette
laget i det hele tatt. Jeg ga alt på trening og i kamp, og det føltes som om jeg
hadde fått en etablert plass på laget. Fremdeles senter.
Jeg spilte på rekke sammen med
Torkel Thowsen og Nils Flåm som kom fra Fana samtidig som meg. Vi hadde gull i
blikket og håpet at dette skulle bli den oppturen som vi alltid har ventet på.
Torkel skuffet. Scoringer uteble og han ble frustrert. Nils derimot, klarte seg
veldig bra. Dessverre scoret ikke han særlig mange mål heller. Det var nok min
feil!. Det ble mange pasninger fra dem, og det betydde mange mål på meg. 16
totalt på 13 kamper. For min egen del var jeg svært fornøyd med debutsesongen.
Det eneste som kunne vært bedre, var BSI's plassering på tabellen. En skuffende
4. plass (skulle vært 3.). Det kommer nok til å bli en sesong til i BSI.
JEG VIL VÆRE MED PÅ Å VINNE
VESTLANDSSERIEN!!!
Ny sesong i BSI...
I sesongen 00-01 i BSI var
målsetningen å komme høyt på tabellen, både for min og laget sin del. Dessverre
hadde mine rekkekompiser fra sesongen før, gått tilbake til Fana.
Det begynte bra, med seire i begge
åpningskampnene, og det gikk noenlunde greit videre. Helt til jul var vi med i
toppen, og det var en glede å slå Nornen med tosfret. I tillegg klarte vi å slå
serievinneren Kverneland 4-0. Mitt største øyeblikk på innebandybanen var et
faktum. I denne kampen fungerte alt. Null baklengs og fire fremover holdt. Det
beste var at Kverneland var sjanseløse i denne kampen.
Men så skjedde det noe.
Sannsynligvis var dette en så formidabel opptur for laget, at vi ikke klarte å
nullstille oss. Dette medførte en del bitre poengtap, og det bitreste av de alle
kom mot Lura. I kampen mot Lura tok vi oppskriftsmessig ledelsen, og lå an til å
vinne kampen 4-2, da plutselig skjedde det noe. 58 sekunder før slutt reduserte
Lura. Det ble gitt beskjed om at alle måtte holde igjen. Det første som skjedde,
var at BSI gikk i angrep og ble sårbare for kontringer. 4-4 til Lura var
resultatet. Da Fant BSI ut at kampen skulle vinnes igjen, og nok en gang skjedde
en kontring. 5-4 til Lura. Kampen ble snudd fra seier til tap på bare 58
sekunder. De kjipeste 58 sekundene i min tid som innebandyspiller.
Etter denne kampen raknet det
totalt, og vi klarte bare så vidt å ta med oss flere poeng. På dette tidspunkt
lå vi ann til en tredjeplass. Men det var før vi viste at to av lagene kom til å
bli disket. Da vi var det eneste av lagene rundt oss på tabellen som ikke hadde
tapt poeng mot Fana og Hillevåg (disse ble disket) føk NHHI og Lura forbi oss på
tabellen. en femteplass, var alt vi jeg hadde å vise til etter denne sesongen.
Etter denne sesongen i BSI med
mange skuffelser og en opptur, fikk jeg endelig en gladmelding. Jeg ble tatt ut
til det amerikanske landslaget i innebandy!
Nornen igjen
Etter mange nedturer i BSI-trøyen
fant jeg ut at jeg måtte ha forandringer. Jeg rettet igjen blikket mot Nornen,
som hadde slitt mot nedrykksspøkelset i begge sesongene jeg hadde vært i BSI.
Nornen hadde fått ny trener, Jon Asle Antonsen (eks. Greåkertrener og
mestvinnende trener i norsk innebandy). Dette mente jeg måtte være en perfekt
tid å gå tilbake til Nornen, både for å utvikle meg videre som spiller og for å
prøve å hjelpe til med å løfte Nornen mot nye høyder. En del nye spillere kom
det også. Det var kjekt å komme tilbake og ingenting hadde egentlig forandret
seg.
Hordaland Bandykrets igjen
Jeg tok samtidig på meg
lederhvervet for Hordaland Bandykrets igjen. Det så ut som kretsen slet med det
meste og at jeg kanskje kunne tilføre noe med min erfaring.
Sesongen 01-02
Sesongen begynte lovende i Nornen.
Det var seriøsitet allerede før sesongstart. Vi begynnte med løpetrening og
fotball, og holdt på med dette hele sommeren. Når det nærmet seg sesongstart
deltok vi i en turnering i Fredrikstad. Resultatene her var svært skuffende.
Videre spillte vi treningskamper mot BSI og NHHI. BSI kampen ble uavgjort og det
ble seier mot NHHI. Det var deilig å spille på et lag med et system, men
systemet var uvant og i begynnelsen var det mange som slet med å tilpasse seg
den nye spillestilen, noe resultatene bar bud om.
Vi startet sesongen med en
oppskriftsmessig seier mot nyopprykkede Florø, men etter dette begynte nedtuen.
Utvisninger
I kamp etter kamp pådro laget seg
2+10 minutters utvisninger for usportslig opptreden, samt en masse andre
utvisninger. Kampene ble preget av dette og lagmoralen var helt bånn. Til og med
jeg klarte å få 2+10 minutters utvisning. Dette var min første utvisning på
flere sesonger, og kom fordi jeg uforskyldt ble dyttet over vantet. Han som
dyttet meg fikk to minutters utvisning, og jeg fikk 2+10 for filming! Det er
fremdeles HELT UFORSTÅELIG for meg hvordan dommerne kunne dømme slik...
Vi klarte uavgjort mot BSI i begge
kampene mot dem, uavgjort og tap mot NHHI. Tapet kom i sluttsekundene. Det er
ikke til å legge skjul på at jeg var langt nede etter denne kampen. Men det
positive var at treningene var bedre enn de noensinne hadde vært.
Vi trente godt frem til jul og
etter, men resultatene uteble. Små marginer gikk i mot oss hele veien, og
lagmoralen ble værre og værre. Jeg prøvde hele tiden å se positivt på det, men
det ble vanskeligere og vanskeligere utover. Spesielt problemet med at vi til
stadighet pådro oss unødvendige utvisninger. Det hele toppet seg i siste kampen
mot Lye, da vi ledet med fem mål før siste periode. På underlig vis "klikket"
det for flere spillere på laget, og vi fikk en masse utvisninger. Dette medførte
at Lye fikk kjempet seg inn igjen i kampen. Sluttresultatet ble 6-3 til oss, men
vi må ha satt ny rekord i antall utvisningsminutter på en periode. Etter denne
kampen var jeg igjen langt nede...Det var ingen tilfeldighet at det gikk slik
det gikk. Oppsummert vil jeg si at vi ikke klarte å tilpasse oss den nye
spillestilen, samtidig som små marginer gikk mot oss hele veien. Og
utvisningenen da...
Scoringer og poeng
Dette ble til slutt en av de beste
sesongene mine i vestlandsserien poengmessig. Aldri har jeg hatt så mange
passninger som denne sesongen, og målsetningen om å legge flere pasninger har
jeg klart å innfri delvis. Høydepunktet kom allikevel ved at jeg fikk sette
punktum for sesongen i den siste kampen. Florø hadde nettopp scoret og det sto
fem sekunder igjen på uret... Jeg fikk ta duellen. Florø spillerne var litt
overivrige til å score ett til. Dette fikk jeg utnyttet ved at jeg snappet
ballen etter duellen og skjøt i mål...Punktum.
Hordaland Bandykrets
HBK hadde etter min oppfatning
ikke fungert tilfredsstillende de senere sesongene, og jeg ønsket å tilføre noe
her. Med min erfaring fra tidligere, har jeg en viss oversikt over hva som må
gjøres. Vi kom godt igang og fikk satt opp serien før sesongstart. I løpet av
sesongen fikk vi også orden på økonomien, utdannet dommere, gjennomført serien,
arrangert VGS-mesterskap, Lag i NM for damer og junior samt Juniorkretslag,
nedbetalt vant m.m. Det er takket være en god og tung arbeidsinnsats av
kretsmedlemmene at det har gått som det har. Og fordi det fungerte så godt har
jeg bestemt meg for et nytt år som leder i HBK.
VM
I løpet av sesongen 2000-2001 fikk
jeg vite at jeg skulle til VM i 2002. Dette medførte at jeg har vært mer enn
vanlig motivert hele sesongen (også etter) til trening og kamper. Alt ligger til
rette for at VM skal bli en opptur. Mest fordi det blir kjekt å møte nye
lagkammerater, men også fordi det er en utrolig glede og ære å være med på et
landslag. Jeg håper selvfølgelig at vi klarer å gjøre det bra resultatmessig,
men ser for meg at vi kan slite litt...ikke minst fordi laget aldri har spilt
sammen tidligere. I forbindelse med landslagsuttaket, fikk jeg også oppslag over
en hel side i Fanaposten, noe som var svært hyggelig, og føles som en viss
anerkjennelse for mitt lange engasjement i innebandyen i Hordaland.
VM 2002
VM var en enorm opptur, og jeg har
skrevet dagbok fra hele opplevelsen:VM-sidene
Etter VM
Etter VM fikk jeg en utladning, og måtte trene rolig en stund. Slappet av
litt, men kom raskt igang med oppkjøring til neste sesong. Arbeidet i HBK måtte
fortsettes utover sommeren, og vi etablerte 1. divisjon Vestland for kvinner.
Det ble en del arbeid med serieoppsett og andre administrative oppgaver før
sesongstart. Heldigvis fikk jeg og Heidi tatt oss en ferie før alvoret begynte
igjen i september.
Sesongstart 2002-2003
Vi startet sesongen med Planke-cup i Fredrikstad. I år klarte vi å gå videre
fra puljespillet, men møtte veggen mot Bækkelaget igjen. Knut Schrøder hadde
tatt over trenerrollen i Nornen og dette ga en ny giv i laget. Sesongstarten var
som forventet, med seier mot Lye og tap mot Sunde. Det som skjedde videre var
helt forferdelig.
Vi tapte kamp etter kamp og alle
kampene frem mot jul var helt horible. De eneste lyspunktene var at jeg endelig
fikk spille på en fast rekke med Jotto og Knut. Vi fikk det egentlig greit til,
men laget var veldig ujevnt besatt. Vi slo Hillevåg med 8-7 etter en
thrilleravlutning, der vi lå under 7-2 når det gjenstod 8 minutter av kampen.
Det var egentlig en helt umulig situasjon, men vi snudde altså kampen. Jeg var
delaktig i fire av målene i snuoperasjonen og følte at vi endelig skulle kunne
klare å heve oss. Desverre tapte vi flere kamper før jul og det var nesten
krisestemning i laget etterhvert. Hovedsaklig skyldes dette at laget vi stiller
på kamp fra gang til gang er svært ujevnt.
Oppturene
Det startet horibelt etter jul. Vi tapte mot HIBI. Dette var den desidert
dårligste kampen vår denne sesongen. Men etter dette begynte sentrale spillere å
komme på trening, noe som medførte en heving av nivået. De samme spillerne
begynte også å møte på kamp, noe som medførte at vi begynte å vinne kamper.
Etter HIBI - kampen, lå vi an til nedrykk, men med seier i 7 av de 9 siste
kampene sikret vi oss tilslutt 5. plassen, Noe som er historisk i
Nornen-sammenheng. Aldri har Nornen klart å bli bedre enn nummer 7 i
Vestlandsserien. Jeg endte tilslutt på en respektabel 8. plass på
toppscorerlisten og hadde scoret mest mål for Nornen i løpet av sesongen. Det
var spesielt deilig å være med på å slå Sola/Grannes (som senere vant serien) og
Sunde med hele 5-0. En knepen seier over NHHI (kom på 3. plass) var også svært
bra.
Vi vant Hordalandscupen, med seier
først mot HIBI, og deretter mot BSI i finalen. Finalen ble avgjort kun sekunder
før slutt med en herlig scoring av den nye svensken vår, Jerker Täpp. Dette
medførte at vi kvalifiserte oss til Sluttspill i Norgescup, der vi møtte Greåker
og Karasjok. Det endte med 12-1 tap for Greåker. Hele deltakelsen i Norgescup
var svært skuffende, og det skyldes at vi ikke reiste med fullt lag. Vi manglet
hele fem spillere fra de faste i sesonginnspurten. Dette var også en medvirkende
faktor til at vi ikke klarte å slå Karasjokk, noe vi burde gjort på en normal
dag...
Den største oppturen
Vi skal bli foreldre! Og gleder oss vanvittig! Det skjer i juli, og vi har
gledet oss hele tiden. Alle innkjøp er gjort. Barnerommet er på plass og vi tror
vi har tilsynelatende kontroll...
HBK igjen
Jeg fortsatte som leder i HBK. Denne sesongen arbeidet vi sterkt for å få
stabilisert økonomien nok til at vi skulle kunne etablere en fast stilling for
Utviklingskonsulent i Hordaland. Dette er det som trengs for å få
innebandysporten ytterligere bedret og utbredt i Hordaland. Det vil vise seg på
sikt hvordan dette går.
Vi fikk avviklet 1. divisjon Vestland kvinner for første gang i historien. Vi er
veldig fornøyd med hvordan det gikk. Vi fikk i tillegg avviklet alle de samme
arrangementene som forrige sesong. Denne sesongen hadde vi flere kamper og bedre
struktur på serieavviklingen enn noen sinne. Nok en gang skyldes det gode
resultatet hardt og godt arbeid av alle medlemmene i HBK-styret.
Siden det gikk så bra har jeg sagt ja til et år til!
USA og landslaget
Juni var det landslagskamper og landslagssamling. Det var kjempehyggelig å
møte igjen lagkameratene, og få spilt noen kamper på høyt nivå igjen. Vi møtte
ett svensk 2. divisjonslag, der vi tapte 4-1 (jeg scoret vårt mål!): Det var 3-1
til det gjensto ett par minutter og vi satset alt fremover. Det var en god
defensiv kamp, men vi har svært mye å gå på offensivt.
Vi spilte også mot Upplandslaget (det lokale U-17 laget). Det var mange svært
gode spillere på laget, og vi ble overkjørt i starten av kampen (lå under 5-2
etter 1. periode) Jeg scoret vårt første mål i kampen. Etterhvert tok vi over og
klarte til slutt å utligne til 8-8 da det var under ett minutt igjen av kampen.
Merkelig nok klarte vi å rote det til, og motstanderne scoret da det gjensto 15
sekunder av kampen - tap 9-8.
Det var mange nye ansikter i troppen denne gangen, og jeg spilte med en helt
nykomponert rekke. Det gikk greit, men jeg føler enda at vi har mer å gå på.
Satser videre og gleder oss til Sveits neste år!
Anna Cornelia Slettemoen 17.07.03
Jippi! Endelig kom hun. Mer kan
leses her...
Sesongen 2003-2004
HBK igjen...og igjen
Hele sommeren gikk med til å fikse serieoppsettet, samt få samarbeidet med
Bedriftsidrettskretsen på plass. Videre måtte vi få på plass
utviklingskonsulenten, dommeroppsett måtte fikses osv, osv. Samme som før. Denne
gangen følte jeg at vi alt i alt gjorde en strålende organisatorisk sesong, og
alt ligger til rette for et nytt styre å videreføre det som nå er etablert. Det
som var veldig leit, var at en mengde av oppgavene som skulle gjøres ikke ble
gjort. Jeg brukte enormt med tid på å purre på andre og følge opp at andre
gjorde det de skulle. Ofte ble jeg sittende igjen med svarteper og utføre
oppgavene selv. Dette ble værre og værre utover i sesongen. Jeg bestemte meg
derfor for å kutte ut HBK, da det rett og slett tok gleden ut av det å drive med
innebandy, i tillegg til at jeg rett og slett ikke hadde tid til det. Det ble
for mye arbeid, og for lite igjen for det. Jeg kan si at jeg overlater roret med
god samvittighet, ved at HBK nå står sterkere enn noen sinne, både økonomisk og
administrativt. Flere samarbeidsavtaler er opprettet og Utviklingskonsulent blir
betalt av forbundet. Jeg krysser fingrene og håper så inderlig at det nye styret
klarer å videreføre arbeidet jeg har brukt fem til ti timer i uken på i tre
år....
Nornen
Oppkjøringen begynte lovende. Vi hadde fått et par nye spillere til
Nornen og laget så veldig sterkt ut. I Planke Cupen presterte vi denne gangen
faktisk å vinne B-puljen! Knallsterkt! Vi var få spillere, men spilte meget
fornuftig, og vant med defensiv organisering og kontringer. Jeg rullerte på
senter sammen med Jotto.
Sesongen begynte katastrofalt med 6-6 mot HIBI...Og fortsatte med tap mot Sunde.
Vi var der vi pleide å være...Men vi slo Klepp på hjemmebane. Dette viste seg
senere å være et svært sterkt resultat. Klepp endte til slutt på 2. plass. Jeg
spilte løper frem til jul, uten at det var noen særlig suksess. Jeg hadde lite
mål og pass og rekkene fungerte middels. Vi gjorde noen gode kamper og noen
midre gode kamper. Det var mye tilfeldigheter og ujevnheter i prestasjonene.
Vi
hadde fått tre svensker på laget. En av disse var keeper. Dette var positivt for
laget, siden de viste gode kvaliteter. Keeperen reiste imidlertid hjem etter
halvspilt. Vi sto igjen uten keeper. Juniorkeeperen ble hentet opp på 1. laget,
slik at vi ihvertfall hadde keeper. Han var ikke like god som svensken, men
gjorde en god figur. Det ble dessverre langt flere baklengs, og enda større
svingninger i resultatene.
Høydepunktet var nok når vi spilte 11-8 mot
Åsenskogen, og lå under 6-5 etter 2. periode. Vi kjørte over unguttene i
tredjeperiode, og den ene nye svensken ordnet egenhendig 4 av de 6 siste målene
i kampen. Wallstrøm gjorde dette fra tid til annen. Scoret masse mål på kort tid
og avgjorde kamper til vår fordel, men problemet var at vi ble litt for avhengig
av at akkurat han skulle sette inn bøttevis av mål.
Etter første helgen etter
jul, der vi slapp inn tilsammen 19 mål på to kamper, ble det gjort forandringer.
Jeg ble flyttet tilbake som senter igjen, noe som passet meg utmerket. Rekken
jeg spilte på tettet godt igjen, og det bedret seg betraktelig for min del.
Begynte umiddelbart å få scoringer og pass, og Petrus (den andre svensken)
pirket inn returene fra skuddene mine.
Vi var inne i en god trend, og vant en del kamper. Mot slutten av sesongen rotet
vi oss bort i et par kamper, slik at vi ikke klarte fjerdeplass. Dessverre var nivået
på de tre beste svært bra, og de var suverene. Vi klarte ikke bedre enn femte plass. Hadde vi
vært mer stabile hadde vi nok klart en bedre plassering, noe som var tydelig ved
at vi klarte å slå alle topplagene en gang i løpet av sesongen.
Lyspunktet var at
Nornen for første gang var det beste laget i Bergen (tabellmessig), og vi vant
også Hordalandscupen.
Vi kvalifiserte oss dermed til landsfinalen i Norgescupen og endte på en flott
tredjeplass der. Plasseringen vår overasket alle. Alt i alt en ok sesong,
men vi burde gjort det bedre i serien.
Landslaget
Jeg var faktisk dommerinstruktør på amerikansk jord i februar. Dette kurset
ble holdt i forbindelse med landslagssamling i Raleigh; North Carolina. Det var
en god del nye ansikter å møte, i tillegg til noen som jeg har truffet før. Jeg
spilte fire landskamper, uten at jeg følte spillet mitt var særlig imponerende.
Holdt allikevel greit mål, og var kaptein på laget! Hovedårsaken til at jeg var
med bort, var for å instruere nye amerikanske dommere. Det var utrolig gøy å
holde kurset. Deltakerne var veldig engasjerte, og hadde mange gode spørmål. Jeg
er veldig glad for at jeg hadde anledning til å bidra med å utvikle idretten
også i USA.
I mai var det duket for nok et VM! Vi samlet oss som vanlig noen dager før, for
treningssamling og treningskamper. Vi var enormt mange spillere i troppen, og
det ble veldig mye skifting på rekkene i starten.
Mer kan leses på VM-sidene...
Etter VM...
Nå måtte jeg ha en pause fra seriøs innebandy. Det ble en del ferie og litt
litenbanetrening innimellom. Det ble klart at vi skal til Moss fra høsten av.
Var i den forbindelse med på prøvespill for Øreåsen, for å se om de vil ha meg
på laget. Jeg har meldt overgang, skrevet kontrakt og er med i stallen.
Håpet er at jeg kan komme med på laget, noe som er svært usikkert, siden Øreåsen
besitter mange gode spillere.
Jeg gleder meg veldig til dette! Endelig kommer jeg til en seriøs klubb, der
alle på laget trekker i samme retning. Det betyr at jeg må trene knallhardt i
sommer, for å komme på det fysiske nivået som kreves i Eliteserien. Det skal jeg
klare!
Eliteserien 2004-2005
Det begynte lovende for min del. Fikk en del spilletid for Øreåsen i
treningskampene, og scoret jevnt og trutt poeng.
2005-2006
Tilbake i Bergen og Nornen.
VM 2006
Kanonbra VM for min del. Mer kommer snart.
|
